Absolutt en lærerik tur i dag, ut fra Djupeklo som åpner seg mot vest og syd, i et sted kanskje 16, opp mot 18 m/s fra sørvest. Det var jo meldt litt forskjellig slags vær, bortsett fra at det var sol og 10 grader varmt i slutten av november; men altså vinden: Opp mot 20 m/s for Strømtangen og langt mer moderat for Gullholmen. Det var ihvertfall mye vind der vi padla i dag :-)
Avtaler før avgang, det blir ikke lett å snakke sammen underveis..
Smilet er på plass etter turen også, det var tungt å padle mot vinden og manøvrere, men kroppen er absolutt ikke ødelagt. Med litt generell styrke er det ikke umulig å padle i vinden vi hadde, spørsmålet er mer hva vi ellers hadde overskudd til av surf og annen moro eller trening. Og da er det jo spesielt kapasitet til redning som er aktuelt: Hvordan hadde vi klart å løse oppgavene hvis noen hadde veltet. Så lenge alle er i båtene er det spørsmål om manøvrering, vurdere egen kapasitet og kjenne om en har overskudd til å gjøre noe annet enn å holde seg på bena og klar av stein.
Stein Erik i land for å besiktige forholdene
Apropos stein, Stein Erik var i sitt ess i dag! Høyt og lavt og effektiv i manøvrering. Hans styrke, letthet, teknikk og kajakk passet godt til føret i dag. Han må finne seg i å rage litt foran resten av laget i dag. Johnny hadde mye krefter, koste seg og fikk prøvd litt, men for begge de to gjaldt at Jørn og mine krefter ikke var så solide, så øktene ble korte i dag.
Jørn hadde en av øktene på svabergene så han fikk virkelig se bølgene bryte et stykke utenfor der vi holdt til. Spennende å se om han får noen bra bilder. Han fortalte at fastboende fotturister var ganske ampre over oss som var ute i kajakk. Så spørsmålet er om vi var over evne og/eller over streken for god sikkerhetsvurdering.
Hvis HMS er et spørsmål om liv og helse, og det er det jo, var vi i ikke i en spesielt utsatt setting i dag. Det var slitsomt, og hvis en driver mot stein eller ikke klarer å runde et hjørne så kunne det blitt litt ubehagelig: Inn på stein, eventuelt ut av kajakk, svømme, passe på åra og plassere seg riktig i forhold til kajakk. Med dagens vind ville det vært situasjoner hvor det ikke er lurt å gå inn for kameratredning. Slik at i praksis kunne det blitt slik at en som svømte måtte sikret seg i forhold til kajakken sin og drevet inn til smulere farvann. Ingen av disse tingene ble nødvendig å gjøre som følge av uhell. Og i det området vi anså padlepart for oss i dag, var det ikke høye bølger eller utsatte partier hvor det brøyt. Det som er uromomentet i HMS for en dag som i dag, er: Hvis "alt går galt", hva kan da bli temmelig ubehagelig, eller hvilke risikosituasjoner kan oppstå, på grunn av sterk vind?
Velt i forbindelse med surf var mindre aktuelt i dag, fordi surfeforholdene der vi gikk ikke var dramatiske og de tilstedeværende kjørte solide sikkerhetsmarginer. Jeg droppet for eksempel en morsom runde fordi jeg var usikker på om jeg ville klare å padle ut og vende på en god måte. Selv om jeg antakelig hadde klart det fint. Men kombinasjonen av hard vind og at jeg tvilte på egne krefter gjorde at jeg lot være. Psyka ut altså, men en fornuftig dag å gjøre det på, forsåvidt.
Etter lunsj viste Johnny og Jørn virkelig styrke, de måtte ut for å prøve og teste ut litt: Hvordan var det å rulle, gjøre cowboyendring, i vinden som var? Beklager, og det var litt skuffende, jeg ble ikke med. Så jeg gikk glipp av en god anledning til å trene i vanskelige forhold. Både Jørn og Johnny fikk rulla og kjent på at vinden absolutt ikke hadde løya, det var skikkelig tungt å padle utover bukta fra stranda. Johnny fikk til en bra cowboyinngang men klarte ikke å snu båten og padle før han var ved land. Hardt!
Et par kommentarer, litt av typen "hva lærte jeg i dag":
Lange anmarsjer; å kjøre langt for å padle gjør at det er nødvendig å spise flere ganger. Når frokost hjemme er fire timer før padlingen starter må jeg spise selv om jeg ikke er sulten. Særlig når padlingen er krevende og det er vanskelig å ta pause underveis. Dette slo inn i dag, det er ikke dagen å gå tom for energi. Litt irriterende når det for øvrig er krefter igjen, men det ble en læring i dag.
En annen sak er at såvidt krevende forhold er i overkant brutalt lærerikt: Med en del padleerfaring er stadiet forbi der det er uforsvarlig å gå ut i det været som var. Men: Det krever styrke, teknikk, og utholdenhet. Er en ikke sterk nok, er det vanskelig å henge med. Samtidig: Innenfor grensene idag, det er skikkelig artig å kjenne at det er mye som fungerer godt. En ting som var litt vanskelig å kjenne var når teknikken i padletakene satt ordentlig, pga stadig forstyrrelser av sveip og litt på støttetak. Det kan være vanskelig å kjenne om bein, skyv og vridning fungerer godt samtidig som det er nødvendig å korrigere retningen, særlig hvis en faller av ved padling mot vinden. Tenkte på gode læremestre i dag, som har prediket hvor viktig det er å korrigere på toppen av en bølge (la være å prøve å svinge i bunnen), og at retningsstabilitet krever padling og fart. Veldig nyttig, takk begge to!
Og ikke nok med fysikken; at en henger på mentalt er nesten like viktig! Hvis en er, eller blir, satt ut/engstelig, begynner å tenke på noe galt eller blir ukomfortabel i båten, da er løpet kjørt. Har ikke noe der å gjøre. Og disse tingene virker sammen, det vet vi jo, når en blir sliten er det større risiko for at mentale sperrer får spillerom. Eller det kan være tanker fra det "andre livet" (husker det andre livet, det som er utenom padlingen?!) som får plass. En bonus ved padling er ellers ofte å legge bort daglige gleder og sorger og kun være tilstede på vannet. Men på en hard padledag er det nesten en forutsetning; begynner en å rote med privaten, kan det også gjøre det vanskelig å bruke kreftene til padling på rett måte. Jeg tror dette fungerte bra i dag, men det var hardt, og vi kunne gjort det langt hardere hvis vi hadde presset oss mer, så det minnet meg om at ryddighet er viktig, og at vi har ansvar for å være tilstede på padletur, for vår egen del og for gruppa.
Takk for turen!
--------------------------
Bare må vise dette, fra 27. november i fjor:
- det er ferskvann - men dog!
4 kommentarer:
En flott refleksjon som jeg kjenner meg godt igjen i.
Den rundt psyken traff meg.
Jeg begynte å kjenne etter, begynte å fokusere på hva jeg ikke fikk til i stedet for å puche meg selv.
Men konklusjonen du drar er jeg enig i. Jeg hadde på det stadiet ikke noe der å gjøre.
Alltid spennende og lærerikt å lese innleggene dine :-)
Hei Jørn, uffda, jeg tenkte på det da jeg skrev. Men rakk ikke tenke to hjørner eller klarte ikke skrive det slik jeg mente det. Jeg kan håpe du forstår at refleksjonen var knyttet til egne erfaringer - ikke at du var så tilstedeværende og fornuftig at du sa fra, og snudde på søndag. Jeg synes at jeg for egen del stadig lærer at jeg må forstå hva jeg holder på med. Det er blitt mye padling utenfor komfortsonen dette året, og opptil flere ganger har jeg derfor tenkt: "Her har jeg ikke noe å gjøre"... Men egentlig er resonnementet helt feil: Hvordan skal vi bli bedre hvis vi bare skal være der vi har noe å gjøre! Jeg har vært med de flinkere på steder hvor jeg ikke "har noe å gjøre", og har aldri opplevd noe annet enn at jeg har vært velkommen, alle har vært interessert i å ha med oss som lærer selv om vi ikke lykkes så godt. Av og til har jeg for meg selv trøstet meg med at jeg ihvertfall er "kanonføde", les: en som man kan trene redning på :-) Så jeg lurer på om det er en relevant forskjell her: Er det noen ganger man ikke "har noe der å gjøre" og gjerne kan la være, og noen situasjoner hvor man ikke "har noe der å gjøre" men må insistere må å være nettopp der! - for å få erfaringen, lære og bli bedre. Takk for innspillet og beklager formuleringen.
- Og det skulle da følge av dette, ihvertfall er det min oppfatning, at begge våres deltakelse på turen vi hadde søndag er av sistnevnte kategori!
Jeg tenkte over hodet ikke på at det ble siktet til meg i din refleksjon.
Men det var en god refleksjon generellt som jeg kjente meg godt igjen i.
Ikke bare på denne turen men i flere sammenheng har jeg begynt å fokusere på det skummle i situasjoner.
Dette gjør som du så godt beskriver at man er ute av fokus og da er det riktig som du også skriver at man der og da kanskje "ikke har noe der å gjøre".
Man kan fort bli en utfordring ekstra som de andre må hanskes med.
Samtidig må man som du sier våge for å bli bedre og det er for tiden min utfordring.
Men som Johnny så godt sier det:
Man kan ikke vise mot hvis man ikke er redd :-)
Legg inn en kommentar