Helg til å bli padlesjuk av, Golta 17.-18. september 2011

En må kunne stille spørsmål ved hvorfor en padleglad person skulle kjøre bil i omlag 20 timer, mer enn 120 mil, for å padle 14 kilometer i løpet av mindre enn 7 timer på vannet. Men jeg var hanket inn for deltakelse på aktivitetsledersamling helt fra bestått kurs i mai, ingen vei utenom! Liv Kristin og jeg kjørte til Bergen over Hardangervidda i vakkert høstvær og lurte på hvorfor vi ikke ble på fjellet..

Ankomst Golta (Golten, -sundet, -osen, -straumen, -nedre, -øvre m.fl.) sen ettermiddag på fredag. Kjært sted mange navn, for å betegne detaljene i et fantastisk landskap. Det ble travelt og alt for lite tid med kameraet. Vi satte opp teltene og rigget oss til med middag i et stort naust med plass for alt annet enn soving for mange mennesker. Veldig trivelig, BSI Padling er heldige med tilgang til flotte lokaliteter både inne og ikke minst ute.

Utsikt fra naustet

Kæra ankommer samling!

Første etasje - tørk, langbord, kjøkken og oppvask! 

Loftet - rene forelesningssalen!

Vi benket oss altså for to dager med "teori", diskusjoner og refleksjoner over padling og ledelse/instruksjon. Instruksjon er ute, kluet er å få under huden strategier for veiledning, som en form og praksis med sikte på å optimalisere læring og sikkerhet på sjøen. Egentlig høres det litt sosionomisk ut.

-----------------------------------

Refleksjoner et par dager i ettertid: Jeg har gått og pusla med dette et par dager nå. For det kommer feil ut når det her kommer en flåsete bemerkning, uansett hvor fristende det kan være. Begrepsapparatet rundt veiledning er litt vanskelig å få inn i padlingsvirksomheten. For meg, for å holde meg til det. Jeg protesterer ikke, jeg er i stor grad enig i tilnærmingen - i den grad jeg forstår den. Jeg forbinder veiledning med sosialt arbeid og yrker hvor en bedriver klientvirksomhet (hvor veiledning er sentralt fagfolk imellom), men bare utenfra for det er ikke min egen profesjon. Så her må jeg oversette, og ikke minst overkomme noen fordommer som jeg har om ting jeg har lite greie på. I vår (padle-)sammenheng er kompetanse om hvordan vi best mulig ruster og selv og hverandre essensielt for sikkerheten. For å nå målene må vi ta i bruk de sterke kreftene som ligger i samarbeid og felles glede over det vi gjør. Den tekniske kompetansen en padler må ha (teknikk i vid forstand, årvåkenhet, kunnskap om vær og forhold på sjøen, utstyr og mye annet) ligger bare i bunnen for den totale kompetansen som virkelig gjør en utøver god. I en setting hvor mange sitter sammen og snakker om hva vi gjør er det ikke vanskelig å gripe til fellesordene: Folk kommer for å ha det "kjekt" (alle vil ha det kjekt, ikke minst de fra sørvest-regionen, det er deres ord), være sammen med andre og oppleve gleden over å være ute i naturen og i fysisk aktivitet. Så den er grei. Men det som ikke kommer så tydelig frem, fordi det (tror jeg da) er relativt skummelt, er at veien til god padling går gjennom hverandre, flere mennesker, samarbeid, tillit. I forbindelse med en av sesjonene ble uttrykket "ville hverandre vel" trukket frem. Og hvordan best resultater oppnås best gjennom gjensidig velvillighet overfor hverandre. Å ta dette på alvor innebærer å tro på et sterkt innhold i "padlesamværet". Noe som er annerledes enn det personlige vennskapet, men i vår virksomhet minst like sterkt. Det er instrumentelt, men var det bare det ville (vil) det ikke funke. Samarbeid, tillit, fellesskap fungerer ikke i kritiske situasjoner hvis det ikke er etablert som et troverdig fundament som alle forholder seg til. Andre som kan mer om risikosport og andre relevante aktiviteter kan sikkert si dette bedre enn jeg forsøker nå. Men i løpet av samlingen ble uttrykket praksisfellesskap brukt, jeg tror mange smakte på uttrykket, kanskje noen hadde noen av de samme anfektelsene som jeg selv hadde - uten at det var så lett å sette ord på. Men jeg tror på at vi ikke kommer utenom det. Selv om padling er for individualister, krever teknisk dyktighet (mer enn det av og til kan virke som), og forsåvidt bare er en konkret greie vi samles om, så er denne mer diffuse saken om fellesskap og tillit avgjørende for å bli/være trygge padlere og kunne oppsøke utfordringene som vi ønsker oss. Nå overlater jeg til andre/en annen anledning å snakke dette tilbake til veiledning og HMS ... :-/

-----------------------------------

Aktivitetsledersamling var et velkjent begrep og konsept for flere av deltakerne, for meg skulle det fylles med innhold for første gang. Tema for samlingen var "padleglede og sikkerhet" - og en tanke er jo: kan det være noe annet egentlig? Men dagene ble fylt med interessante perspektiver og diskusjoner, og oppgavene vi hadde i løpet av helga var meningsfylte og spennende å gå løs på. 20 deltakere ble delt i 3 grupper, og på lørdag var jobben å utveksle og prøve ut metoder for instr veiledning og formidling innenfor rammen av grunnkurset. Vellykket økt!

Søndagens tema var mer spesifikt rettet mot HMS, prinsipper og eksempler. Flere fikk gode tips til utforming av HMS i klubbene, ikke alle var like fornøyde med vinkling og konklusjoner, men en hovedkonklusjon som jeg tror er lurt å ta med er at en HMS plan i en viss forstand skal være minimalistisk: Planlegging og praksis skal utøves slik at fare for liv og alvorlig skade ikke inntreffer. HMS skal ikke hindre forsvarlig aktivitet, men være verktøy for å vurdere og ha høy kompetanse om risiko. Søndagens padling skulle så bestå i å være eksplisitte på sikkerhetsvurderinger i gruppene kombinert med maksimal utprøving av egenferdigheter, en litt mer krevende kombinasjon så mye jobb som det var å finne utfordrende forhold denne dagen. Vi fikk høre de forferdeligste historier om hvordan havet kunne dunke inn mot sundet når det virkelig var forhold! - rene fiskehistoriene, men de er sikkert sanne :-)

Så om veien kunne vært kortere var det en flott anledning til å se litt vestlandsnatur både fra kajakk og fra bilvinduet, og så får vi den viktigste bonusen: Treffe hyggelige folk fra andre kanter. Gøy når en treffer igjen padlere fra Stavanger og derborti. Så reising er artig!

Etter en sesong preget av kurs og mange korte padleturer ser jeg nå etterhvert frem til høst- og vinterturer i bølger eller lengre turer som varer en dags tid. Det er så stor forskjell i hvordan padlingen har vært i 2011 (så langt) i forhold til 2010, begge årene har vært ekstremt lærerike i all sin forskjellighet. Nå blir det fint å nøste opp, utvikle ferdigheter videre og finne tilbake til de slitne returene fra padling med musikk på full guffe på vei hjem. Det er lov å håpe!